Vi sitter på et hustak i Bil'in-mørket og venter. Det er stjerneklart, og det begynner å bli kjølig om nettene så vi sitter med tepper rundt oss, røyker og drikker te. I begynnelsen går praten livlig, og vi ler av alle misforståelsene som kommer av at jeg snakker like begrenset arabisk som familien jeg sitter sammen med snakker engelsk, men vi lærer litt hver natt.
Jeg sitter sammen med en alenemor, en av sønnene hennes og en nabo. Aida, moren har sittet her hver natt siden den israelske hæren begynte sine nattlige raid i Bil'in for tre måneder siden. Når klokken passerer ett skjer det noe med stemningen. Praten stilner, uten at vi har regler for støynivå, og vi blir mer fokuserte på militærvegen og nabolandsbyene. Hver bil blir lagt merke til, og kommer det en jeep enten på militærvegen ved ruten for muren eller den palestinske vegen er vi på vakt. Kommer de i natt? Det er umulig å vite, og i mangel på sikker informasjon leter man etter tegn. Vanligvis kommer de minst to ganger i uken, og går det mer enn tre dager etter siste raid er man ekstra på vakt, nesten sikker på at de vil komme. Likevel gikk det en og en halv uke siden sist helt til de kom i går natt. I mellomtiden satt vi på vakt, og lurte på om de planla et kjemperaid siden det tok så lang tid. Enkelte netter kan vi se små flammer ute i det mørke landskapet, og det sies at det er en strategi å tenne slike bål for å gi inntrykk av at det er soldater i området. Vi ser dem komme i en jeep for å tenne flammen, og deretter drar de tilbake til basen. Noen mener de vil komme hvis ikke flammen er tent, mens andre mener det ikke spiller noen rolle. De siste erfaringene tilsier at det ikke betyr noe hvorvidt de tenner bål eller ikke, for de har kommer i begge tilfeller. De vet at vi holder utkikk, og ved å være uforutsigbare i alt de gjør lykkes de i å spre usikkerhet og stress i landsbyen selv når de ikke invaderer.
Hele Vestbredden er under militær okkupasjon, og selv om det for tiden ikke ruller tanks i gatene lider palestinerne enormt. Det er mye vi ikke kan se utenfra, for okkupasjonen som den er i dag selger ikke i nyhetene. Okkupasjonens form er snikende, og utgjør en mosaikk av undertrykkelse og overgrep som til sammen forsøker å kvele all motstand mot Israels tilranelse av land og utryddelse av palestinere. I Bil'in ser vi konsekvensen av den ukentlige fredagsdemonstrasjonen mot muren i form av nattlige raid. Demonstrasjonene har foregått siden 2005, og har nå tatt form av en marsj gjennom landsbyen og opp til gjerdet som utgjør murens fremtidige rute. Der står soldatene på den andre siden av to gjerder, og roper at den som nærmer seg den gule porten vil bli skadet. Etter noen apeller og slagord over megafon begynner en gruppe aktivister å åpne porten, og klarer vi å skyve den helt åpen vil noen gå inn mellom de to gjerdene. Så kommer en gruppe soldater løpende i rasende fart, bevæpnet og med tåregass. Det hender at noen blir arrestert, israelere, palestinere og internasjonale, men man slipper som regel ut etter noen timer fordi demonstrasjonen ikke er ulovlig selv i følge israelsk lov. Så hvorfor kommer de da inn i Bil'in for å arrestere folk om natten? Vi vet nå at de er ute etter alle lederne i "The Popular Committe for Bil'in", de som arrangerer demonstrasjonene og er drivkraften for motstanden i landsbyen. Dette er mennesker med nettverk utenfor Bil'in og Palestina, som har møtt diplomater og statsråder i Europa, og som jobber hardt for å spre informasjon om hva som skjer her. Selvfølgelig er det mer komfortabelt for Israel å fengsle dem av "sikkerhetsmessige årsaker" enn å la dem arrangere demonstrasjoner, gjøre intervjuer i internasjonal media samt delta på konferanser utenlands. I tiden fremover kommer sannsynligvis hæren til å ransake husene deres og trakassere familiene helt til de velger å melde seg i Ofer Military Prison av frykt for å bli skutt.
Mohammed Khatib, lederen for "The popular committee for Bil'in" mener at okkupantens taktikk for tiden er å arrestere heller enn å skyte. Over 10 000 palestinere sitter nå i israelsk fengsel, med eller uten dom. Det er enkelt å arrestere palestinere, og mange sitter i fengsel i måneder og år uten andre oppgitte årsaker enn "sikkerhetsmessige". De aller fleste har en far, bror eller sønn som har vært eller sitter i fengsel. "Fengsel er vårt universitet", sier de her i Bil'in, for det viser seg at unge gutter i skolealder har lett for å droppe ut av skolen etter opphold i fengsel. En annen virkning av lange fengselsopphold er sosiodemografisk, for som følge av det gjerne er menn i fruktbar alder som fengsles, fødes det færre barn. Rundt 300 barn i alderen 12 til 18 sitter for tiden i fengsel. Her i Bil'in ble en 13-åring dratt ut av sengen midt på natten og kjørt til Ofer militære fengsel. Der satt han i to uker, og kunne fortelle at han ble tvunget til å sove i et kaldt rom, uten klær eller tepper. Ved å presse og torturere "shebabs" (unge gutter), oppnår man falske tilståelser for steinkasting og informasjon om motstanden i landsbyen. Dette er bakgrunnen for nattlige raid og arrestasjoner. Mange i Bil'in tør ikke lenger å sove hjemme, og familiene sover med klær på i tilfelle hæren kommer til deres hus. Det sier seg selv at situasjonen er uholdbar, og er man på "wanted"-listen er man ikke trygg selv om man forlater landsbyen om natten. Det er en lov i Israel som sier at hæren har lov til å skyte en som står på denne listen, om denne ikke har meldt seg eller blitt funnet under et raid innen en viss tid. For noen uker siden valgte en far å kjøre sin tenåringsønn til fengsel fordi han i flere dager hadde blitt oppringt av "Shabak", det israelske sikkerhetspolitiet. På et tidspunkt frakoblet faren telefonen i huset, og noen minutter senere sto hæren i huset med en mobiltelefon i hånden, og stemmen i andre enden kunne fortelle at hvis ikke sønnen meldte seg i fengsel neste dag, ville han bli funnet og drept. Nå sitter sønnen i fengsel, og ingen vet hvor lenge, for han har ikke fått noen dom. Ofte får man ingen dom, og rettsaker blir utsatt gang på gang på grunn av “sikkerhetsmessige årsaker”.
Nettene i Bil'in er mørke. Likevel er horisonten lyst opp av flere settlements, og det er enkelt å se forskjellen på disse og de palestinske landsbyene omkring. Bosetningen Modi'in Illit lyser mange ganger sterkere enn en landsby, og har siden opprettelsen i 1994 ekspandert nærmere Bil'in. Denne lille landsbyen med 1700 innbyggere er omgitt av flere settlements, som har stjålet over halvparten av land som før ble dyrket av palestinere. Olivenhøstingen i år ble kort, for oliventrærne står på andre siden av gjerdet som skiller settlementet og Bil'in. Ikke bare er trærne på den andre siden utilgjengelige, men går man for nær gjerdet risikerer man å bli angrepet med tåregass og kuler fra soldatene på den andre siden. For noen uker siden gikk jeg selv ned til gjerdet, og uten advarsel hørte jeg et skudd og så to soldater komme løpende fra vaktposten med løftede geværer. Jeg snudde, og gikk tilbake med hendene over hodet, og visste ikke om de kom til å skyte igjen. Olivenhøstingen innebærer altså fare for å bli gasset og skremt bort av hæren, samt skutt av settlere. I andre områder på Vestbredden, der de palestinske bøndene fremdeles har tilgang til landområdene sine, er faren for å bli skutt av settlere større. Noe av det farligste vi gjør i ISM er å konfrontere settlere. Der hæren i det minste forsøker å unngå internasjonal oppmerksomhet, bryr mange settlere seg om verken moral eller slik oppmerksomhet om de dreper eller skader palestinere og internasjonale. De mener de er i sin fulle rett til å jage palestinere som plukker oliven. Av og til griper hæren inn, men det viser seg ofte at selv om det vil være heldig for Israel's mediabilde å stagge utagerende settlere, tør ikke soldatene å gjøre noe. De er ofte livredde for å bli angrepet av settlere som er like tungt bevæpnet som dem selv.
Det foregår for tiden forsøk på forhandling om stans i utbygging av settlements på Vestbredden og i Jerusalem. Å bygge på okkupert land er ulovlig i følge internasjonal lov, og det er blitt bygget i rasende tempo siden Israel okkuperte Vestbredden i 1967. I dag bor det over en halv million settlere i byer og utposter på Vestbredden, samt i Øst-Jerusalem, og det er vanskelig å se hvordan en stans i utbygging skal bringe håp om rettferdighet. Det snakkes om to stater, men hva skal en palestinsk stat bygges på når det allerede minimale området som er igjen til palestinerne består av mange og store settlements? Og hva betyr en stans for de familiene som allerede er kastet ut av huset sitt, og har sett det bli overtatt av settlere samme dag? Det foreligger til enhver tid utkastelsesordrer på Vestbredden og i Jerusalem, og siden starten på den andre intifadaen (2000) har over 5000 palestinske hus blitt revet. Omstendighetene er ikke mildere enn de høres ut som. Familier blir fratatt husene sine, og enten blir det revet, eller de blir regelrett kastet på gaten til fordel for jødiske settlere. Jeg har selv bodd på et fortau sammen med en familie i Jerusalem som ble dratt ut av huset sitt midt på natten. Hver dag så vi settlere med maskingeværer komme og gå, med Toraen under armen. Alle de store nyhetskanalene var der, og hver dag kom det nye journalister. En dag kom til og med Jimmy Carter og Erkebiskop Desmund Tutu på besøk, og de som alle andre var sjokkerte over situasjonen. Det var oppløftende for de to familiene å få så mye støtte, men historien deres viser oss enda en gang at Israel kan gjøre som de vil selv foran internasjonal presse. Per i dag foreligger det tre nye utkastelsesordre i samme nabolag.
“Vi er påvirket av okkupasjonen hele tiden. Det er som om man har to konflikter, to “battles”; okkupasjonen og hverdagslivet. Har man det bra materielt og personlig, har man alltid okkupasjonen hengende over seg. Man har aldri fred inni seg.” En gammel mann i Sheikh Jarrah beskrev for meg hvordan livet under militær okkupasjon påvirker han. I høst har han sett to familier bli kastet på gaten, og et helt nabolag kommer i tiden fremover til å lide samme skjebne, om Israels plan fullføres. I huset sitt som han eier, har han ikke lov til å pusse opp eller forandre på noe i følge israelsk lov. Slik kontroll er en del av okkupasjonen som vi ikke hører om, for et forbud mot å slå spiker i veggen er ikke nyhetsstoff. Okkupasjonen er snikende. Jeruslaem erobres og utarmes ikke med tanks og bomber, men med restriksjoner og et rettssystem som overfører land og rettigheter til jødiske innbyggere.
Den gamle naboen forteller om broren som var en markant motstandsleder, og satt 21 år i fengsel før han ble myrdet av fengselsvaktene i 1989 fordi han spilte fotball med israelske fanger: “De (styresmaktene) vil ikke at vi skal like hverandre. De vil ikke at vi skal se hvor like vi er, derfor bygger de muren og forbyr folk å se hverandre.” Vi vet alle om muren som slynger seg avgårde gjennom det palestinske landskapet, deler landsbyer i to, splitter familier, annekterer land og effektivt stenger palestinerne ute fra Jerusalem og resten av hva som kalles Israel. Mytene om muren er mange, og sannheten er at den befinner seg langt inne på territoriet som i følge internasjonale bestemmelser skal være grunnlaget for en palestinsk stat. Muren er ulovlig i henhold til internasjonal lov, og ble i 2007 dømt ulovlig av israelsk høyesterett. Likevel bygges den, og i stillhet erstattes gjerdet med flere meter høye betongblokker, fra nord til sør. I skrivende stund reises muren I Nil'lin, en landsby som ligger fem kilometer fra Bil'in. Også der foregår motstanden i form av demonstrasjoner og steinkasting, og Nil'lin lider som Bil'in under nattlige raid. Flere er blitt alvorlig skadet og drept det siste året. Den eneste saken som nådde internasjonal media var da amerikanske Tristan Andersson ble skutt i hodet under en demonstrasjon i mars.
De siste to ukene har media beskrevet urolighetene i Jerusalem. For å forstå hvorfor palestinske tenåringsgutter kaster stein og sender brennende bildekk mot soldatene ved Qalandia checkpoint, må man se på den daglige undertrykkelsen og den dype urettferdigheten og diskrimineringen som skjer til daglig her. Det bringer ikke mye oppmerksomhet at enhver palestiner som er bosatt på Vestbredden må søke om tillatelse for å entre Jerusalem, og at man selv med en tillatelse kan oppleve at checkpointet er stengt den dagen man vil krysse det. Jeg har selv stått timesvis i kø ved Qalandia og andre checpoints, og vet hvor frustrerende det er å stå fast i et bur i 40 varmegrader. Qalandia ligner et bur, og man føler seg som kveg når man beveger seg gjennom avlukkene som fører frem til skranken der man må legitimere seg og scanne bagasjen. Tenåringene bak vinduet skriker i mikrofonen, og ofte må palestinere gå inn i et separat rom for ytterligere inspeksjon. De som kommer gjennom har søkt om tillatelse flere uker i forkant, og må ha en svært god grunn til å få entre Jerusalem. En venn her i Bil'in er invitert til å gjøre et foredrag i USA om ikke-voldelig motstand. Han jobber nå med å få tillatelse til å krysse sjekkpunktet inn til Jerusalem for å møte ved den amerikanske ambassaden for visum. Det er usikkert om dette vil gå i orden. Og dette er hverdagen her på Vestbredden. Det er umulig å vite noe om fremtiden, og vanskelig å legge planer for noe som helst.
Det er så viktig med oppmerksomhet rundt hva som egentlig foregår her. Selv om okkupasjonen for tiden ikke innebærer tanks i gatene er tilstedeværelsen av checkpoints, soldater og muren nok til å frarøve palestinerne de mest elementære rettigheter. Ikke-voldelig motstand bekjempes med arrestasjoner, såkalte ikke-dødelige våpen som tåregass og gummidekkede stålkuler. For noen uker siden kjørte en israelsk militærjeep over en 17-åring i Jenin, ikke bare en gang, men to, for å være sikker på at han døde. Denne gutten er bare en av mange usynlige ofre for okkupasjonen. Hver gang noe slikt skjer, og Israel får oppmerksomhet for brutale overgrep, forklares det med “råtne epler” i hæren. Israel vil bli ansett som noe annet enn det er, og det jobbes hardt for å skape et bilde av et demokrati med ytringsfrihet, en stat omringet av fiender som bare ønsker å beskytte sine innbyggere.
Fra hustaket jeg sitter på ser jeg på Modi'in Illit, og tenker at innbyggerne der nok sover trygt, vel vitende om at landet de har tatt er gjort utilgjengelig for bil'inere, og at hæren patruljerer ved gjerdet. Invaderer de Bil'in i natt, kommer kanskje de i settlementet til å våkne til smellet av en sound-bomb eller skudd. For dem er det lyden av hæren som forsvarer Israel, mot familiefaren som deltar i demonstrasjonen, mot tenåringen som kaster tåregasspatroner tilbake på hæren og guttungen som kaster stein på soldatene. Hver natt går bil'inerne til sengs, i uvisshet om de får sove natten gjennom, eller om de kommer til å våkne av maskerte soldater med maskingevær. Man er ikke trygg før ved morgengry, da det kalles til bønn og mørket forsvinner. De invaderer bare i mørket, for det som skjer tåler ikke dagens lys. Jeeps i landsbyer om natten er ikke på langt nær så synlig som tanks i gatene på dagtid i Ramallah. Og slik er okkupasjonen i dag, utmattende og destruerende, med det for mål å kvele håpet om et normalt liv uten fengselsopphold, vold og død.
Denne natten kom de ikke, så da kommer de ganske sikkert i morgen.
|
