Fredag er muslimenes helligdag, og hver uke er det svært mange fra alle deler Vestbredden som forsøker å reise inn til Al Aqsa moskeen i Jerusalem for å delta i bønnen denne dagen. Forsøker er ordet, for de fleste kommer ikke lenger enn til Karlandia checkpoint. Dette er ett av de største av omtrent 670 checkpoints inne på Vestbredden, og ligger omtrent midt mellom Jerusalem og Ramallah. I tillegg til de faste sperringene, dukker det opp såkalte ”flying checkpoints” når som helst og hvor som helst. Det er med andre ord ikke sikkert at du rekker verken jobb eller andre avtaler når du reiser rundt her. Det er for øvrig ikke alle forunt å reise så mye rundt i det hele tatt heller. Alle som bor inne på Vestbredden må ha en spesiell tillatelse til å forlate byen de bor i, i tillegg til det grønne ID-passet, men selv med en slik tillatelse, kan soldatene ved de ulike checkpointene nekte vedkommende gjennomgang, uten nødvendigvis å oppgi en rasjonell og relevant grunn.

Servicen svinger opp foran meg, og vel inne i bussen blir jeg sittende ved siden av en kvinne med en hvit bylt i armene. Hun smiler og bretter forsiktig tøystykket til side. Langt der inne er det to små øyne som stirrer våkent tilbake på meg. Barnet kan ikke være mer enn ett par måneder gammelt. Mabrouk, smiler jeg, til lykke, og åpner dermed for en lengre monolog på arabisk. Mine arabiske språkkunnskaper er dessverre temmelig dårlig, men man kommer heldigvis langt med en vilje til å forstå. Hun er på min egen alder, og jeg skjønner at hun har fire barn i tillegg til den lille bylten. Hun ser spørrende på meg, og jeg antar at hun lurer på hvor jeg kommer fra. Jeg tenker på ”Bloody Oslo”, som Oslo-avtalen populært blir kalt, og føler meg litt beskjemmet over det landet som skal være mitt. Norvegè, svarer jeg. Kvinnen smiler igjen, og ønsker meg hjertelig velkommen til Palestina. Ahlan wah’salan. Det er et uttrykk jeg stadig hører. Det er liksom ingen ende på hjertelig gjestfrihet her. En kopp kaffe ender gjerne både med middags- og overnattings tilbud. Come and stay, og trenger du noe som helst mens du er her, er det bare å ringe! Det verste er at de faktisk mener det. Ingen påtatte høflighetsfraser, hvor man halvveis håper vedkommende vil takke nei. Her deler man på det man har, og det med glede. Det er litt uvant.

Bussen nærmer seg Karlandia, og folk gjør seg klare til å gå av. Jeg, med mitt skinnende, røde pass i lomma, kan bli sittende. En ubehagelig følelse av å være vurdert som mere verdt enn alle mine palestinske medpassasjerer til sammen, sprer seg i kroppen. På dette, som på mange av de andre checkpointene, må man ut av bussen og gå gjennom korridorer av gitter, gjennomlyses og legitimere seg, mens den tomme bussen kjører til den andre siden av muren for å vente på sine passasjerer. Og den må ofte vente svært lenge. Gjennomgangen er preget av både verbal og fysisk trakassering og ydmykelse. Soldatene har tilsynelatende mye moro med å sende folk frem og tilbake gjennom metalldetektoren, samtidig som de vitser og ler. De er tilsynelatende allmektige, og kan når som helst velge å stenge checkpointet ”på ubestemt tid”.

Jeg reiser meg for å gå av. Bussjåføren smiler takknemmelig til meg. You can sit here, you know. Du kan slippe dette, sier han. Shoukran, takk, men jeg liker ikke spesialbehandling, svarer jeg. Dessuten skal jeg ikke videre til Ramallah. Han får en liten rynke i pannen. You are staying here? Vær forsiktig, habibti, det er ikke så bra her på fredager. Igjen denne vennlige omsorgen. Hvor tar de den fra? Jeg tusler ut av bussen og følger etter kvinnen med den hvite bylten. Hun ser ut til å føle ansvar for meg, og geleider meg inn i en labyrint av høye metallgjerder. Det er ikke så mange som skal inn denne veien så tidlig på morgenen, men det tar allikevel lang tid. Foran meg i køen står mennesker i alle aldre, og må legitimere seg for israelske ungdommer med store våpen sittende bak pansret glass. All kommunikasjon foregår over høytalere, og tiltross for at mine hebraiske språkkunnskaper heller ikke er så gode, skjønner jeg at det ikke er velkomsthilsener soldatene hveser ut. En bølge av raseri skyller gjennom meg, og jeg må ta meg kraftig sammen for ikke å miste besinnelsen. Kvinnen fra bussen ser på meg med et uttrykks løst ansikt. Dette er hennes hverdag, tilfeldigheter førte til at det ikke er min. Rart hvor stor betydning flaks kan ha for et menneskets liv.

På den andre siden av checkpointet er det et hav av mennesker som venter. Kvinner og barn i en rekke, menn i en annen. I mellom disse finner man den såkalte ”humanitarian lane”; rekken for de som er litt skrøpelige. Det er også en fjerde; rekken av soldater, utstyrt med roperter og våpen, som hindrer folk i å komme igjennom. Bildet av den ventende menneskemassen minner meg om noe. Hvor har jeg sett dette før? Fragmenter av filmer fra 2.verdenskrig flimrer over netthinnen. Det er ubeskrivelig, og det gjør voldsomt inntrykk. Dette er historien som gjentar seg. Lettere tafatt blir jeg stående og se på israelske ungdommer med store solbriller og våpen herse rundt på palestinere i alle aldre. En av soldatene kommer bort til meg, og spør hvor jeg kommer fra. Norge? Hvorfor kommer du hit, her er det jo bare styr. Hvorfor ikke reise til Kreta eller Hellas i stede? sier han. Godt spørsmål, kanskje. Hvorfor ikke bare lukke øynene for det man ikke vil se? Jeg svarer med et spørsmål om hvorfor han er her. Han ser spørrende på meg. Jeg vet jo at alle israelske ungdommer har tre års tvungen verneplikt, allikevel lurer jeg på hvordan han kan være en del av dette? Jeg gjør bare jobben min. Vi sparer dem for turen inn til Jerusalem, moskeen er full og de vil ikke komme inn i den uansett. De forstår ikke sitt eget beste. They’re animals, and I would watch my back around them if I were you. Hvem er det som peker på meg med et skarpladd våpen, sier jeg, men han har snudd ryggen til meg og er på vei bort til en mann som hissig vifter med det som ser ut til å være ID-papirer, og forsøker å bryte igjennom rekken av soldater. Sannsynligheten for at denne mannen slipper igjennom er vel minimal, tenker jeg, før jeg blir oppmerksom på to kvinner som river og sliter i kjolene sine. De har blitt presset inn i et gjerde av barberbladtråd, og kjolestoffet har hengt seg fast. Den ene kvinnen har en hvit kjole, bestående av silke og blonder. En rød flekk sprer seg sakte utover i det revnende stoffet. Jeg undrer om hun angrer på at hun valgte finkjolen i dag tidlig.

Jeg er langt i fra den eneste utlendingen her. Internasjonale fotografer og fredsaktivister fra ulike organisasjoner virrer rundt, tar bilder og prater med folk. Jeg kommer i snakk med to fra Machsom Watch (”Checkpoint-vakt” på hebraisk), en organisasjon bestående av israelske mødre som reiser rundt til de største checkpointene for å observere, og forhåpentligvis forhindre overgrep. Tanken er at soldatene vil oppføre seg bedre om deres ”mor” ser dem, forteller den ene av dem. Men det er en vanskelig jobb. Vi israelere har ikke lov til å reise rundt på Vestbredden, som sivile i alle fall. Dessuten blir vi sett på som forrædere. I have lost a lot of friends, but still, we have to try, right? Jeg spør hva de synes om valget av Netanyahu som statsminister, og de rister begge på hodet. Det vil bare bli verre. Mye, mye verre. Temmelig motløse står vi og er tause vitner til at Israels ungdom og fremtid jager rundt på sine palestinske naboer som om de var krøtter. Jallah, jallah, vræler en av dem inn i en ropert, og forfølger en godt voksen dame. Hun løper tilsynelatende så raskt hun kan.

Hey Norway, are you ok? Soldaten jeg pratet med tidligere, roper til meg fra den andre siden av et gjerde av barberblad-tråd. Jeg rister oppgitt på hodet. Are you? roper jeg tilbake. Han flirer, og løfter vannflasken sin til en skål. Det sørgelige faktum, er at Norge tilsynelatende er ok med denne situasjonen, tenker jeg skamfullt. Hvis ikke, hadde vel regjeringen gjort noe aktivt for å hindre dette? Fredagsbønnen blir avholdt, og det er en merkelig fredfylt stillhet over forsamlingen. Det må for en troende være en enorm nedtur å be på et checkpoint i stedet for ved Al Aqsa, men ”It is normal”, som de sier, før de legger til at ”situasjonen vil endre seg, insh allah”.

Timene på Karlandia har vært lange, og jeg finner bussen som skal tilbake til Jerusalem. I det vi kjører ut fra checkpointet, legger jeg merke til en ny gruppe soldater som er i ferd med å ta oppstilling. De har hjelmer med visir, og er tydelig paddet og utstyrt for kamp. Jeg lukker øynene, og Service nr 18 tar meg tilbake til byen som så mange er villige til å sloss for.