Av Vibeke Harper, Vestbredden.
Destinasjon: Ben Gurion flyplass, Tel Aviv, Israel. Det er det som står på flybilletten min, men det er ikke dit jeg skal. Jeg er på vei til et land som ikke er anerkjent som egen stat, og som er underlagt en okkupasjon; Palestina.
Hadde det vært 1966 i stedet for 2009, kunne flyet mitt landet på Al
Quds flyplass som lå mellom Jerusalem og Ramallah. I 1967 ble denne
flyplassen underlagt Israelsk kontroll, og i dag ligger Kalandya
check-point midt på flystripa. Dette er ett av 670 check-points inne på
Vestbredden, og er også ett av de største. Den eneste veien inn i
Palestina er med andre ord i gjennom Israel, med mindre man forsøker å
komme seg inn til Gaza-stripen med båt. Båter blir riktignok ofte
beskutt av den israelske hæren, men det finnes da opptil flere som har
kommet seg helskinnet igjennom blokaden. Bare noen dager før jeg
reiser, ble en jeg kjenner nektet adgang inn i landet. Han hadde vært
hjemme i Norge en drøy uke, og skulle tilbake til Ramallah, hvor han
bor. På Ben Gurion ble han anklaget for å komme for ofte, og for å
samarbeide med de Palestinske Selvstyremyndighetene. Man kan jo lure
på hvorfor dette skulle være ulovlig. Deretter fikk han beskjed om å
holde seg unna landet i 10 år, og satt på et fly til Frankfurt. Jeg kan
ikke nekte for at jeg er litt spent her jeg sitter, lettere sammenklemt
i flysetet mellom to israelske menn. Jeg har da vært her før, og
bokstavelig talt fått kjenne den israelske grensekontrollens
gjestfrihet på kroppen. De har tilsynelatende liten respekt for
intimitetsgrenser her omkring. Denne gangen har jeg derimot et fint
brev fra den Norske Ambassaden i Tel Aviv i lomma. Jeg er kunstner, og
skal jobbe med ulike prosjekter i Palestina i en måneds tid. Brevet
ber, kort oppsummert, om at denne norske borgeren skal bli tatt godt i
mot og ikke hindret i sin gjerning. Jeg kan bare krysse fingrene, og
håpe at den rundt tjue år gamle grensevakten som sannsynligvis tar i
mot meg, ikke føler behov for å hevde seg denne dagen.
Bildene fra Gaza som rullet over tv-skjermen mens vi i Norge feiret
jul, flimrer fremdeles over netthinnen. Det stadig økende antallet
skadde og drepte mennesker gjorde inntrykk på en hel verden. Allikevel;
inne i en trygg og varm stue, med juletre og pakker, føltes denne
virkeligheten uendelig langt borte. Det gjør den for så vidt fremdeles,
tiltross for at jeg geografisk sett befinner meg svært nære. Utenfor
flyvinduet er det strålende sol og blå himmel, og kystlinjen nærmer seg
sakte men sikkert. Mannen som sitter ved siden av meg på vindusplassen,
er som nevnt israeler. Eller, det vil si, han er født og oppvokst i
Tyskland, men han har med stolt stemme nettopp erklært at han er
sionist, og at han derfor flyttet hjem for over tredve år siden. Jeg
antar at han nå er i midten av femtiårene. Småpraten mellom oss har
glidd lett hele veien fra Wien. Det virker derimot som om hans behov
for å fortelle meg litt om hvordan verden egentlig henger sammen blir
sterkere og sterkere jo nærmere vi kommer det landet han kaller hjem.
Dette landet tilhører oss. Det var ingenting her før vi kom, bare rot.
Araberne kan ikke forvalte verken penger eller land. Alt som er av
verdi i Gaza og på Vestbredden er det vi som har gitt dem. De burde
vært takknemmelige! Tonefallet har blitt en anelse skarpere, og
blikket hans er merkbart mørkere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal
reagere, og blir bare sittende å lytte til de svært så rasistiske
uttalelsene hans. Jeg forsøker å vise forståelse for hans redsel for
bomber av ulik art fra Hamas, og er oppriktig i min fordømmelse av
forfølgelsen jøder har blitt utsatt for opp igjennom historien. Ingen
mennesker skal trakasseres på grunn av sin opprinnelse eller religion.
Dette er grunnleggende menneskerettigheter, og det eneste gangbare, i
alle fall fra mitt ståsted.
Når jeg forventer at denne empatien skal
føre til en enighet om at Holocaust ikke rettferdiggjorde Nakbaen, og
dermed en gjentakelse av historien, blir jeg svært skuffet. Mannen har
overhodet ingen forståelse for andre enn jøder og Israels befolkning.
Im very sorry, sier han og retter en pekefinger mot meg. Vi jøder
har alltid blitt drept og forfulgt. Nå har vi fått nok. Vi trenger ikke
bry oss om hva dere europeere mener. Dere vet ingenting om hvordan det
fungerer her! . Hjertet mitt synker, og jeg kjenner motløsheten komme
krypende. Kanskje har han rett i dette? Folk tenker ikke likt verden
over, vi tenker ikke likt selv om vi er født og oppvokst i samme land
engang. Men hva med følelser, spør jeg, med fare for å høres svært så
naiv ut. Er det èn ting vi mennesker har til felles, så må det vel
være følelser. Tror du ikke at Sami som bor i Gaza er minst like redd
for bomber som det du er?. Svaret hans er sjokkerende. Vi skulle
drept 20 000 med det samme vi var i gang i Gaza. Vi trakk oss ut alt
for tidlig. Jeg føler meg helt lammet. Kan ikke få meg til å tro at en
tilsynelatende oppegående mann, som for øvrig regner seg selv som en
del av den politiske venstresiden, sitter her og sier dette, med høy
røst og som om det var det mest selvfølgelige i verden. Dette kan ikke
bli stående uimotsagt, tenker jeg. Men hva skal jeg si? Øynene hans
lyser med en sort innbitthet som skremmer meg. Hvordan er det mulig å
se på seg selv som mere verdt enn ett annet menneske? Hvilke rasjonelle
argumenter kan stille opp mot denne irrasjonelle forakten?
Kvelden før
jeg er om bord på flyet, så jeg Vals med Bashir på en kino i Oslo.
Filmen er, slik jeg ser det, ett godt tegn. Ett tegn på selvransakelse
og vilje til erkjennelse. Skritt èn på veien til å oppheve
okkupasjonen. Og med denne filmen i tankene begynner jeg å grave. Jeg
vil så gjerne finne min medpassasjers medmenneskelighet, og prøver å
føre samtalen inn på hans opplevelser i den israelske hæren. Jeg spør
om han har hørt om den israelske organisasjonen Breaking The Silence.
Dette er en gruppe soldater som forteller sine historier fra årene i
okkupasjonsstyrken, og historiene er forferdelige. Forrædere! nærmest
spytter han til meg. De avslører statshemmeligheter. Ikke visste jeg
at det anses som statshemmeligheter å trakassere og terrorisere en hel
befolkning. I alle fall ikke hos en stat som fremstiller seg som
demokratisk og har verdens støtte i ryggen. Men jeg fortsetter. Jeg vil
vite hvordan det er mulig å gjøre det de gjør som soldater, og deretter
gå hjem og leve livene sine som om ingenting har hendt. Ok sukker
han, jeg tar på meg uniformen, går og gjør jobben. Så tar jeg den av
igjen og drar hjem. Jeg vil ikke vite hva min kone gjorde i løpet av
sin værneplikt. Jeg vil ikke vite hva min sønn gjør i dag. Vi snakker
ikke om det. Det er som det er, og vi gjør det vi må fordi vi elsker
landet vårt. Han får det til å høres så enkelt ut. Det er bare en
vanlig jobb. Han følger blindt ordre, og er tilsynelatende uten ansvar
for sine handlinger. Men det må da gå inn på deg, spør jeg. Du snakket
om de israelske barna i Sderoth. Hva med alle de palestinske ungene som
blir drept? Disse barna er ikke så uskyldige som dere liker å
fremstille dem. Jeg har vært i flere situasjoner hvor det var ham eller
meg. Det ble ham. Araberne vil bare ta oss, og de trener ungene sine
til dette. En mindre er ikke noe å gråte over. Som sagt, du vet
ingenting! Go home, we dont want you here!. Men jeg har da ikke
kommet enda, tenker jeg.
Samtalen oss i mellom er over. Vi ser begge ut av vinduet, og jeg kan
skimte Tel Aviv gjennom ruta. Det ser så vakkert og fredfylt ut. Men
bak enhver vakker fasade er det ofte mye mørke og uro. Jeg har en
følelse av at den kommende måneden vil utfordre min tro på det gode i
mennesket.
Vibeke Harper
- Kunstner og skribent
|
