|
Én flerkulturell stat i Palestina |
 |
|
onsdag 11. februar 2009 23:05 |
Av Brigt Kristensen
Det fins ikke noe eksempel i historia på at et folk sier, vi går med
på å gi opp vårt land, la et annet folk komme og slå seg ned og ta
over.
David Ben-Gurion, Israels grunnlegger om behovet for å bruke makt mot palestinerne. 1944.
Staten Israel er den eneste statsdannelsen fra 1900-tallet som kom til
som resultat av Fremskrittspartiets skrekkscenario i dagens Norge:
Innvandrerne tok makta og jagde vekk majoriteten av den opprinnelige
befolkninga.
 Nylig publiserte Dagbladets Magasinet i sin nettutgave en lengre artikkel om de første spede spirene til solidaritet med Palestina i Norge (Da venstresiden elsket Israel) Når dette skrives er det solidaritetskonsert for Palestina og Gaza i Nationaltheatret. Da Israel hadde okkupert Gaza og Vestbredden i 1967 var det seiersmatine for Israel samme sted. Som en av et snes demonstranter fra Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) utafor Nathionaltheatret og i Universitetets Aula ved det offisielle Norges feiring av Israels 20-årsjubileum året etter, kan det passe med noen betraktninger om dagens situasjon i lys av SUFs analyse og standpunkt da.
Etter seksdagerskrigen og Israels erobringer uttalte SUFs landsmøte at staten Israel i sin nåværende form som brohode for imperialismen må opphøre å eksistere. Vårt standpunkt var det som i dag kalles enstatsløsninga. Det sendte sjokkbølger gjennom norsk offentlighet. Landsmøtet året etter, i 1968, vedtok denne analysen:
Det er nå klarere enn noensinne at dynamikken i situasjonen i Midt-Østen ligger i den israelske statens grunnleggende karakter. En reint jødisk stat bygd på sionistiske prinsipper er ensbetydende med kolonisering av fremmed territorium og fordriving av den stedlige befolkning. Motstanden fra de fordrevne blir møtt med ny ekspansjon. En slik stat er et fremmedelement i Midt-Østen, og kan bare bestå via terror, krig og ekspansjon, understøttet økonomisk og militært av kapitalistiske stater og grupper i andre verdensdeler.
Etter den niende krigen som følge av opprettelsen av staten Israel for 60 år sia rapporteres det om 1305 døde palestinere i Gaza. I krigen i Libanon i 2006 blei noe over 1200 arabere drept. Det var 10 døde arabere for hver israeler. Denne gangen er forholdet hundre på en.
Det bør ikke forundre noen om hatet og forbitrelsen mot Israel blant palestinerne og de arabiske massene nå er sterkere enn noensinne. Likeså oppslutninga om de mest radikale palestinske gruppene.
Fins det en veg til fred og forsoning? Spørsmålet er: Hvorfor har den såkalte tostatsløsninga, en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza og et Israel bak grensene fra før 1967, aldri blitt en realitet? Etter hvert går tilsynelatende alle inn for denne løsninga. Likevel har Israel fortsatt okkupasjonen i snart 42 år, i strid med årlige resolusjoner i FN om å trekke seg tilbake. Den første halvparten av denne tida eksisterte ikke Hamas. Og palestinsk aksept av Israel og en palestinsk stat på 22 prosent av det opprinnelige Palestina de siste 20 åra (ved PLO fra 1988 og av Hamas i 2007) har ikke hjulpet.
Hva for et Israel er det som skal anerkjennes for å få tostatsløsninga til? Israel har aldri definert sine grenser. I strid med folkeretten er 500 000 israelere blitt bosatt på den okkuperte Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Etter Oslo-avtalen er antallet bosettere på Vestbredden nesten tredobla. De lar seg neppe fjerne uten borgerkrig i Israel. Det Israel kan tenke seg er et Palestina av noen atskilte bantustans som i Sør-Afrika i apartheid-tida, under full israelsk kontroll.
Israel har skutt tostatsløsninga i filler. SUFs analyse fra 1968 er aktuell og treffer blink.
I USA samler Jøder i solidaritet med Palestina underskrifter for ei enstatsløsning. Ondets rot er sionismen, ideen om en reint jødisk stat i et land der det bodde et annet folk fra før. Disse jødene tar til orde for å kjempe mot apartheidstaten Israel, for et Palestina med like retter for alle.
Før 1948 gikk rektor ved det hebraiske universitetet i Jerusalem, Judah Magnes og filosofene Martin Buber og Hannah Arendt inn for en felles, tonasjonal stat av palestinere og jøder. Da den palestinske forfatteren og litteraturviteren Edward Said advarte mot Oslo-avtalen som et farlig blindspor, tok han opp igjen disse tankene.
I boka Et annet Israel skildrer den jødiske israeleren Susan Nathan forholda for en million annenrangs borgere i Israel. Det er de som er igjen av den opprinnelige palestinske befolkninga etter krigen og den etniske rensinga i 1948, på arabisk kalt al-nakba, katastrofen. I Israels lovverk finner man den pussige betegnelsen fraværende herværende . Det er de som var evakuert noen kilometer heimefra eller flykta på grunn av krigen, men som var innafor Israels grenser ved våpentilstanden. Også de blei tvunget til å gå fra gård og grunn uten erstatning. De øvrige, majoriteten, fikk aldri vende tilbake. I 1961 satt palestinerne igjen med åtte prosent av jorda i Israel før katastrofen i 1948 hadde de 88 prosent. Så fortsatte jordranet på Vestbredden etter 1967.
I ettertid er det lett å se likheta mellom de europeiske jødenes kolonisering av Palestina og andre settlerstater som nederlendernes kolonisering i Sør-Afrika og franskmennenes i Algerie. Jødene i andre land har like lite rett på Palestina som kristne har. Begge religionenes historiske røtter er i Palestina, men verken de kristne eller jødene utgjør et folk med legitime territoriale retter i andre verdensdeler. I noen hundre år meinte makthaverne i Europa at de hadde rett på resten av verden, og slo under seg det meste. Kristne samfunn med messianske ideer - noen ganger på flukt fra forfølgelse i Europa - så på Amerika og Sør-Afrika som deres gudegitte land. På samme måte er europeiske jøders krav på Palestina, sionismen en utløper av kolonialismen.
I Palestina/Israel er det nå om lag like mange palestinere som jøder. Demokrati for alle i en felles stat, er ikke forenlig med en eksklusivt jødisk stat som dagens Israel er. Det går heller ikke i hop med en fundamentalistisk, islamsk stat. En demokrati-strategi for en flerkulturell stat mot Israels apartheidkarakter og okkupasjonspolitikk er sjølsagt ikke noe trylleformular verken for palestinsk frigjøring eller for jødenes framtid i Palestina. Men er tostatsløsninga mer realistisk? Erfaringene gjennom nesten 42 år tyder ikke på det.
Jan Myrdal skriver i Klassekampen 15.januar at Israels ledere har valget mellom en algirsk eller en sør-afrikansk utveg. I Algerie måtte en million franske og andre europeiske kolonister i 1962 flykte til Frankrike etter en blodig krig for fransk styre. Isteden for rasekrig henta boeren og apartheidlederen Fredrik de Klerk i Sør-Afrika terroristen Nelson Mandela ut av fengselet og landet fikk forsoning og flertallsstyre. Men først måtte de Klerk hjelpes på veg av en mangslungen motstand og en verdensomspennende boikott.
I det kvite Vesten er det palestinernes valgte representanter som boikottes ikke apartheidstaten Israel. Det går det kanskje an å gjøre noe med. Og om noen tiår er det ikke sikkert Vesten har makta i verden.
Brigt Kristensen
Medlem av Rødt
|
